(Vers 1)
Langs en grusvei, tungt trakk han sitt lass,
John var navnet, men Hest-John var hans pass.
Kona er borte, barna for lengst flyttet ut,
Igjen er bare duften av lær og krut.
I et skjevt, gammelt skur, der hestene sov,
Har han levd et liv uten mye lov.
Med rynker som furer, av slit og av frost,
Hestene er hans familie, hans aller største trøst.
(Refreng)
De kaller ham Hest-John, kjent fra fjord til fjell,
For han kjenner hesten som ingen annen sjel.
Men i hans lommer, der klirrer det smått,
En flaske brenner – det er hans eneste lodd.
Hver dag er lik, han børster og han steller,
Men nede i magen, der river det og skveller.
Han mumler til dyret, med en stemme som er svak,
"Du, hesten min, du har aldri vendt meg ryggen bak."
(Vers 2)
Han har eid de raskeste traverne, vunnet de store løp,
Sett seglet lyse, følt adrenalinet, uten stopp.
Men premier ble pantsatt, for en ny, varm dram,
Minnene ble skylt bort i en bitter og vond sjam.
Nå er det bare to hester igjen i hans stall,
Gamle venner, som har sett hans triste fall.
Han forteller dem historier fra han var ung og sterk,
Om tider da han eide hvert eneste verk.
(Bro)
Bygda snakker, bak lukkede dører og gardin,
Om Johns skjebne, om flaskens harde medisin.
De ser ham vakle, men lar ham stort sett i fred,
For alle vet: Han har betalt sin sjele-kved.
For dyrene er hellige, der svikter han aldri,
Han ofrer sin egen mat, så de får gresse fritt og varig.
Han har et hjerte av gull, under rusten på hans bryst,
Men alkoholen har tatt det beste, har gjort ham til et gustent gys.
(Vers 3)
På lørdags kveld, når de andre drar på fest,
Sitter John på krakken, ved den gamle kisten best.
Han pusser saler, kjenner lukten av svette og høy,
Tenker på de dagene, da han var en bygde-øy
av stolthet og styrke, før spriten tok tak,
Før han ble den ensomme, som bare ser tilbake.
Han nynner en folkevise, om å komme seg fri,
Og den gamle hesten svarer med et lavmælt hi-hi.
(Refreng)
De kaller ham Hest-John, kjent fra fjord til fjell,
For han kjenner hesten som ingen annen sjel.
Men i hans lommer, der klirrer det smått,
En flaske brenner – det er hans eneste lodd.
Hver dag er lik, han børster og han steller,
Men nede i magen, der river det og skveller.
Han mumler til dyret, med en stemme som er svak,
"Du, hesten min, du har aldri vendt meg ryggen bak."
haltvikrampen
