Når lenkene brytes

Avhengighet, en tung og mørk lenke,

som holder fast, og får deg til å ønsketenke.

Den river deg ned i dypets hav,

tar drømmer og glede og gir sjelen et krav.

Den hvisker løfter som aldri blir sanne,

Den skyr alt godt, den kan bare forbanne.

Når kroppen skriker og hjertet er svart,

blir livet et fengsel, alt føles så tapt.

Fanget i mørket, du skriker i natt,

men svarene uteblir, og hjertet er matt.

En kamp uten pause, en evig strid,

der håpet forsvinner i sorg og i tid.

Tårer som renner, men ingen ser,

et liv i en boble hvor ingen deg ler.

Lenker av frykt og av mørk tvang,

som holder deg fast i et evig savn.

En stemme i hodet som aldri vil fred,

en kamp mot deg selv, som kveler hvert sted.

Drømmer som dør i rusens favn,

et liv som forsvinner i nattens grav.

Fanget i mørket, du skriker i natt,

men svarene uteblir, og hjertet er matt.

En kamp uten pause, en evig strid,

der håpet forsvinner i sorg og i tid.

Men selv i mørket, der håpet kan svinne,

finnes en kraft hvor lyset kan begynne.

Når lenkene brister og natten blir dag,

blomstrer det livet som lengtet så vag.

For frihetens vind blåser mykt over land,

og gir nytt mot til en svakt utstrakt hand.

Det sår som var åpent, får gro igjen,

og hjertet kan elske, i solskinn og regn.

Fanget i mørket, du skriker i natt,

men svarene uteblir, og hjertet er matt.

En kamp uten pause, en evig strid,

der håpet forsvinner i sorg og i tid.

Når solen stiger og lenkene brister,

blir hjertet ditt lett, og sorgen forsvinner.

Fri som en fugl som endelig får flukt,

livet blir nytt, med kjærlighet fullt.

Smilet vender tilbake, så varmt og så bredt,

og håpet spirer i sjelen din lett.

Så når avhengighetens slør faller bort,

finner du livet, så rikt og så stort.

Du blomstrer og vokser, med kraft og med tro, for kjærlighet vinner, og hjertet får bygget en etterlengtet bro.