Hjertet mitt roper, men du hører ikke lyden,
jeg drukner i minner, du står der og snur ryggen.
Jeg later som jeg ikke bryr meg, men sannheten er rå,
jeg savner deg mer enn jeg vil få deg til å forstå.
Du valgte å kaste meg, som om jeg var søppel i vind,
men jeg var din datter, ditt eneste barn, ditt blod og ditt sinn.
Du dømte meg for rusen, men så ikke krigen jeg kjempet,
så ikke at jeg blødde, at jeg falt, at jeg lengtet. Du kunne vært redningen, men du ble bare fravær, lot meg stå i stormen, alene og uten svar.
Jeg sendte en melding, håpet du ville si noe sant, men alt jeg fikk var stillhet, en stillhet som brant. Den gnager i hjertet, som et arr jeg skjuler, en smerte som vokser, en sorg som aldri lurer.
Du er levende, men føles som død for meg nå, det er som å miste noen to ganger, og aldri forstå. Og selv om jeg reiser meg, bygger nytt fra grunnen, vil tomrommet etter deg alltid være på bunnen.
Jeg bærer en smerte jeg ikke alltid viser frem, men inni meg roper jeg, jeg vil ha moren min hjem. Jeg reiser meg nå, bygger nytt fra ruin, men såret fra deg, mamma, sitter dypt i sjel og sinn.
Jeg har ropt inn i natta, men ekkoet dør,
stillheten din er alt jeg får, alt jeg hører.
Og den stillheten skriker høyere enn ord,
for den forteller at du ga opp, at jeg ikke var verdt din jord.
Men jeg reiser meg, mamma, jeg står opp igjen, selv om du aldri ser meg vinne eller aldri roper meg hjem. Jeg bygger et liv, jeg fikser det som var brutt, selv om savnet etter deg er det dypeste kutt.
For du tok fra meg min mor, men du kan ikke ta min styrke, jeg er mer enn ditt svik, mer enn alt som vil dyrke. Og selv om hjertet mitt gråter, og minnene brenner, så skal jeg stå som et bevis, på at barn kan reise seg, selv når moren vender.
VildeSophiaSO
