Dovre

Langt inni fjellet, der mørket bor,

hører du trommer fra dypeste jord.

Skygger som hvisker, en kald, stille vind,

følger deg sakte der du går inn.

Stein blir til øyne, du kjenner deg sett,

hjerte slår hardere, skrittene tett.

I Dovregubbens hall, der tiden står,

der ingen slipper ut som den de var.

Latter i mørket, et ekko som kaller,

du er alene i Dovregubbens hall.

Gull som glitrer i faklenes skjær,

vesener vokter med blikk som skjær.

Kongen på tronen av fjell og av frost,

smiler i mørket – du vet hva det koster.

Skrittene nærmer, du tør ikke snu,

stemmer som lokker og lover deg ro.

I Dovregubbens hall, der tiden står,

der ingen slipper ut som den de var.

Latter i mørket, et ekko som kaller,

du er alene i Dovregubbens hall.

Løp om du kan, men fjellet er stort,

hver vei du velger, leder deg bort.

Pulsen som banker, raskere nå,

du hører de kommer… det er ingen å gå.

I Dovregubbens hall, der natten rår,

der frykten vokser for hvert et år.

Ropene drukner i dype haller,

du blir en skygge i Dovregubbens hall.

(Outro – rolig, mørk)

Stillhet igjen… men du er der ennå,

fanget i fjellet, langt der nede nå