Det starta som en uskyldig tur til IKEA en dag,
“Vi skal bare ha lys,” sa hun – ja, særlig ja.
Men så kom hun borti noe hvitt og modulært,
Og blikket hennes skifta… det ble nesten litt… religiært.
“Se på de dørene! Og hyllene! Og plass!”
Jeg kjente straks i magen: dette blir en… PAX-katastrofe, ass.
Hun vil ha PAX! Mer PAX! Hele huset fullt av skap!
Jeg står der med en unbrakonøkkel og et ekteskap i tap!
Hun roper “system!” mens jeg roper “stopp!”
Men det er for sent – nå er vi fanget i et flatpakket slott!
Først kom én til gangen, så én til vårt rom,
Så én i kjelleren – “bare i tilfelle,” sa hun, så fjongt
Hun planlegger innredning som en gal arkitekt,
Mens jeg skrur og svetter og har mistet all respekt.
Hun snakker om skuffer som om det er poesi,
“Denne har demping!” – jeg bare: “hva med terapi?”
Jeg fant henne en natt, med målebånd og te,
Hun hviska: “30 cm dypere… det blir perfeksjon, skal du se…”
Hun vil ha PAX! Mer PAX! Vegg til vegg og tak!
Jeg har ikke sett stua siden februar i fjor,
Tror jeg blir helt koko!
Hun klikker på nettsiden, jeg klikker mentalt,
Nå drømmer jeg om skap… det er ikke normalt!
Venner spør: “Hvordan går det hjemme hos dere nå?”
Jeg svarer: “Vel… vi bor i en garderobe, så…”
Hun har fargekoder, lys og speil med LED,
Jeg har gitt opp livet og bor i en skuff – nummer tre.
“Dette er siste,” sier hun hver gang vi går,
Men bilen er full av esker… og jeg vet hvordan det går…
Klikk, klakk, skrue, smell – jeg mister mitt grep,
Hvis jeg hører “soft-close” én gang til, så tar jeg et steg… ut!
Hun vil ha PAX! Mer PAX! Hun bygger helt i blinde!
Jeg prøver å finne ut hvor i huset jeg kan bo her inne!
Fra gulv til tak, det er skap overalt,
Jeg er ilag med en kvinne… og et svenskt skapsystem hvitt og blankt
