Cognac

Fra jord som hviler under solens blikk,

Fra druer som modnes i tidens rytmikk,

Gjennom eikens år og stillhetens sang,

Fødes en flamme som lever så lang.

I kjellerens mørke den puster så mildt,

År blir til visdom, hvert sekund er forgylt.

Dråper av historie, kraft og ro,

Et hav av minner i et lite glass å bo.

Løft det varsomt, kjenn varmen stige,

Som kveldssol over stille rike.

Dette er ikke hast, men tid som gror,

Flytende arv fra jordens spor.

Å, gyldne cognac, ild i vårt bryst,

Du bærer kveldens rolige lyst.

Som rav i lyset, dyp og klar,

En stille styrke i det vi har.

Fra hånd til hånd, i venners lag,

Du varmer hjertet, lag for lag.

Ikke bare drikk, men stund og sinn,

En myk melodi vi puster inn.

Du lukter av skog, av fat og år,

Av regn som falt og sol som går.

Et snev av krydder, et hint av jord,

En hel reise i ett eneste bord.

Du roper ikke, du skriker ei,

Du kommer som kvelden – trygg og lei.

Setter seg rolig i sjelens rom,

Som gamle tanker som finner hjem.

Når latter dempes og lys blir lavt,

Og verden føles litt mindre kravt,

Da gløder du stille i glassets ring,

Som et lite, evig solnedgangsting.

Å, gyldne cognac, ild i vårt bryst,

Du bærer kveldens rolige lyst.

Som rav i lyset, dyp og klar,

En stille styrke i det vi har.

Fra hånd til hånd, i venners lag,

Du varmer hjertet, lag for lag.

I sakte øyeblikk, uten støy,

Blir tiden selv litt mer til å bøye.

Så la oss ikke skynde, la timene gå,

For noen dråper er ment å forstås – ikke nås.

I ro, i lys, der minnene bor,

Der lever cognac – i menneskets spor.