Det er så mye jeg aldri sa,
så mye jeg gjemte bort.
Jeg smilte når det gjorde vondt,
sa «det går bra» og gikk min vei.
Jeg lot som jeg ikke brydde meg,
lot som jeg var ferdig med deg.
Men sannheten lå under alt,
og den fulgte alltid etter meg.
Jeg skrev «jeg savner deg»,
men sletta hvert et ord.
Jeg ville si «bli hos meg»,
men stoltheten ble stor.
Jeg savner deg,
jeg trenger deg,
men jeg var redd for å slippe deg inn.
For hvis du så
alt som bor i meg,
ville du kanskje gå din vei.
Men jeg vil ikke gjemme meg mer,
jeg vil ikke late som før.
Jeg vil heller bli sett som jeg er,
enn å miste meg selv for en annen.
Så jeg sier det nå,
selv om stemmen skjelver:
Jeg er her.
Jeg prøver.
Kanskje er det nok.
Ingen så de lange nettene,
ingen så hva jeg bar.
Jeg samlet bitene av meg selv
før jeg gikk ut døra hver dag.
Jeg var redd for å være for mye,
redd for å trenge noen nær.
Så jeg bygde vegger rundt hjertet,
selv når alt jeg ville var å bli her.
For stillhet betyr ikke
at det ikke finnes ord.
Noen ganger er hjertet fullt
av mer enn man klarer å forstå.
Jeg savner deg,
jeg trenger deg,
men jeg var redd for å slippe deg inn.
For hvis du så
alt som bor i meg,
ville du kanskje gå din vei.
Men jeg vil ikke gjemme meg mer,
jeg vil ikke late som før.
Jeg vil heller bli sett som jeg er,
enn å miste meg selv for en annen.
Jeg trenger ikke være sterk,
ikke hele tiden.
Jeg trenger ikke ha svar,
ikke på alt i livet.
Jeg kan være redd,
jeg kan falle ned.
Jeg kan si «jeg savner deg»
og fortsatt stå her.
For jeg er ikke svak
fordi jeg føler.
Jeg er ikke for mye
fordi jeg trenger.
Jeg savner deg,
jeg trenger deg,
og nå tør jeg å slippe deg inn.
Du får se alt,
det vakre og det vonde,
alt jeg har gjemt inni meg.
For jeg vil ikke gjemme meg mer,
jeg vil ikke late som før.
Jeg vil elske med hele hjertet,
selv om det betyr at jeg kan bli såret.
Så jeg sier det nå,
selv om stemmen skjelver:
Jeg er her.
Jeg prøver.
Jeg faller.
Jeg reiser meg.
Jeg er her.
Jeg prøver.
Kanskje…
kanskje er det nok.