Hjemme hos dåkker

Det e snart tre år sia e kom inn døra,

som kjæresten til Bjørn Roar, litt spent på alt.

Men det tok ikke lang tid før Meløya føltes kjent,

og helgan hos dåkker blei en plass vi gjerne dro igjen.

Det blei Danmark, påske, nyttår og fest,

gode middaga – og rødvin smaka best.

Kortan kom på bordet, og praten kunne gå,

og plutselig va klokka blitt mye mer enn vi forsto.

På mine tretti pluss har e møtt folk på min vei,

men svigerforeldre som dåkker –

nei, det hadde e faktisk aldri sett før e møtte dei.

For hjemme hos dåkker e døra alltid åpen,

det e varme rundt bordet og plass til en til.

Dåkker ser folk rundt dåkker,

og får oss til å kjenne

at akkurat her e vi en del av familien.

Og e føler meg heldig, mer enn dåkker kanskje veit,

for det tok ikke lang tid før det føltes helt greit

å kalle dåkker familie – og mene hvert et ord.

For det føles litt som hjemme

hjemme hos Brynild og Roar.

Brynild står på kjøkkenet og tryller som få,

og ingen veit helt ka som plutselig kommer på.

Og ute i drivhuset gror det ting på rekke og rad,

ting e ikke engang visste trivdes så langt nord i vårt land.

Og når symaskina går, da skjer det magi,

der må e bare innrømme – e har lite å bidra med på si’.

Men heldigvis har Bjørn Roar fått litt av talentet ditt,

så akkurat den delen av familien får klare seg uten mitt.

Og Roar, han husker det meste som har skjedd,

så i quiz mot han burde vi egentlig bare gitt opp med en gang.

Og kortan vi andre for lengst har glemt,

har han fortsatt lagra – både farge, tall og hvem som sendte dem.

Han følger med, han husker, han veit hvordan ting e,

og e har lært ei regel som fungerer ganske greit:

Hvis Roar sier: «Sånn e det»,

kan vi diskutere hvis vi vil…

men sannsynligheta e stor

for at Roar har rett likevel.

For hjemme hos dåkker e døra alltid åpen,

det e varme rundt bordet og plass til en til.

Dåkker ser folk rundt dåkker,

og får oss til å kjenne

at akkurat her e vi en del av familien.

Og e føler meg heldig, mer enn dåkker kanskje veit,

for det tok ikke lang tid før det føltes helt greit

å kalle dåkker familie – og mene hvert et ord.

For det føles litt som hjemme

hjemme hos Brynild og Roar.

Men det fineste med dåkker

e ikke alt dåkker kan.

Ikke maten eller drivhuset,

ikke quiz og kort på hand.

Det e måten dåkker møter oss,

måten dåkker alltid bryr dåkker på.

Dåkker åpner både hjemmet og hjertet,

og får menneskan rundt dåkker

til å kjenne at de hører til.

Og akkurat det

har e fått kjenne på.

Så hjemme hos dåkker e døra alltid åpen,

det e latter rundt bordet og kjærlighet nok.

Det e Danmark og Meløya,

påske, nyttår og minner,

og alle de små øyeblikkan vi tar med oss videre.

E e heldig som fikk dåkker,

heldig som får høre til,

heldig som får være en del

av alt dåkker har bygd opp gjennom åran.

Så i dag løfter vi glasset

for sytti og syttifem år.

For Brynild og Roar –

og for alt dåkker e for oss.

Tusen takk for varmen,

for latteren og roen,

for alle åpne dører

og en plass rundt bordet.

Gratulerer med dagen,

Brynild og Roar.